VG-Nina

Svenske Maja (til venstre) bryter sammen etter å ha sett to overvektige personer. Vist på Kanal 5 i Sverige.

Vi er alle mobbere, i større eller mindre grad. En gruppe som får gjennomgå, er de fete.
Da daværende statsminister Kjell Magne Bondevik i sin tid lanserte en kampanje som tok sikte på å få slutt på all mobbing, synes jeg det var latterlig. Å rakke ned på andre er noe vi alle driver med, i større eller mindre grad. Vi ler av andre menneskers tenkemåter, utseende, klesstil og verdisyn.
Og ingen politiker kan vedta å endre menneskelige væremåter for all fremtid.
Men det finnes en slags anstendighetsgrense for hva som er tillatt.  Ikke så veldig mange synes det er uanstendig, eller upassende, å mobbe overvektige.
Denne uken har vi for eksempel sett et TV-innslag fra kanal 5 i Sverige om en ung dame som har fobi mot overvektige mennesker. Når hun får øye på fete mennesker, får hun panikk, og bryter sammen i gråt. Hun unngår McDonalds, for enda verre enn bare det å se fete folk, er å se fete folk spise, forteller hun.
Hvorfor sendes slik galskap (også gjengitt på VG TV), hva er poenget? Det finnes sikkert folk der ute som har fobi mot sex, mot trær, mot sand mellom tærne. OK, disse folka er syke, det skjønner vi, håper de får hjelp. Men et TV-innslag som dette er bare med på å forsterke fordommene mot overvektige mennesker.
Ville man sendt et TV-innslag om folk som har fobi mot muslimer, homofile eller svensker, for den saks skyld? Jeg tror ikke det. Egentlig representerer den svenske kvinnens fedmefobi bare ytterpunktet i samfunnets motvilje mot overvektige.
På nettet er motviljen veldig klart til stede. Bak tastaturene sitter voksne folk og mobber i vei, og synes i sine grunne sinn at de bare sier sannheten. Kjernen i budskapet til fedmemobberne er at de fete kan takke seg selv. Det er jo bare å spise mindre og trimme mer. Men de tar feil. For fedme er ikke et individuelt ansvar.
At fedme brer om seg som en epidemi, skyldes selvsagt måten vi organiserer våre liv på. Ingen går til butikken lenger, eller til skolen eller jobben. Arbeidet vårt er stillesittende. Overflodssamfunnet byr oss kaloristinne fristelser på annethvert gatehjørne. Selve infrastrukturen i samfunnet er endret, med voksende kropper som et resultat.
Dette har EU tatt konsekvensen av. I 2006 ble prosjektet Epode (Ensemble Prévenons l’Obésité des Enfants) lansert, et program som tar sikte på å få hele lokalsamfunn til å ta ansvar for å forebygge fedme blant barn.
Forskning viser at halvparten av alle seksåringer som er fete, vil være fete hele livet. Derfor må noe gjøres, og det holder ikke å fortelle foreldrene at de må begynne å leve sunnere.
Tvert om må hele lokalmiljøet tilrettelegges. Ansvaret flyttes fra enkeltpersoner til samfunnet. Det dannes foreldregrupper som bytter på å følge barna til skolen, slik at alle kan spasere. Det lages gode lekeplasser, slik at barna kan delta i aktiv, fysisk lek i skoletiden og på fritiden. På skolen og i barnehagen får barna sunn mat servert. Alle de små tiltakene til sammen gjør barna sunnere.
Epode er foreløpig iverksatt i 225 lokalsamfunn i Frankrike, 32 i Spania, 13 i Belgia og 4 i Hellas. To og en halv millioner mennesker er foreløpig omfattet av prosjektet. Her i Norge ligger vi milelangt etter. Vi kan jo begynne med å erkjenne at den enkelte ikke er skyldig i sin egen fedme. Den erkjennelsen er i alle fall helt gratis.
Les mer om Epode på  http://www.epode-european-network.com/

Dette blogginnlegget står også på trykk i VG  7.2.2010

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han veide over 100 kilo. Så ville han ikke det lenger. Han begynte å løpe, og spiste bare suppe og knekkebrød. Så ble han tynn. Hvem? Karl Ove Knausgård, den meget omtalte forfatteren av Min kamp-bøkene.

Nå også som et slags Vektklubb-forbilde? Ja, hvorfor ikke, selv om han helt sikkert ville mislike akkurat det.  Mange debatter har oppstått i kjølvannet av hans Min  kamp-bøker; om menn og farsrollen, om likestilling, om privatlivets fred, om kvaliteten på norske litteraturanmeldere, for å nevne noen  interessante temaer.

Men jeg har altså lyst til å snakke om hans lille beretning om vektnedgang, som absolutt ikke inntar noen stor plass i Min kamp-bøkene, men bare nevnes som et dagligdags foretagende; han løper, spiser suppe og knekkebrød, skriver, og løper igjen.  Det skal sies at han ikke er særlig opptatt av mat, men spiser fordi han må spise (men han har foreløpig ikke skrevet hvordan han likevel klarte å bli over 100 kilo tung).  Det interessante er likevel at historien illustrerer hva du kan oppnå, bare du bestemmer deg for det, og det uten særlig plunder eller  forsakelser.

Jeg skal ikke påstå at det er lett, og faktisk tror jeg noen strever mer enn andre med å bli kvitt overvekt. Likevel er det fint å tenke på at viljen kan være sterkere enn matlysten (eller forfengeligheten, for å stjele et sitat fra den vakre bydelslegen og samlivsrådgiveren Åsa Rytter Evensen. Hun har forøvrig flere  gode sitater, sjekk her).

Knausgård skriver om livet, sitt eget, i detalj. Jeg leste ut Min kamp, bind 3, i går. Ikke alt var like fantastisk, men jeg må innrømme at jeg er blitt kraftig berørt. Det spennende er at du som leser får smelt ditt eget liv midt i fleisen, og at det blir naturlig å spørre seg selv;  hva er jeg redd for? Hva er jeg ikke redd for? Hvordan har jeg utviklet meg fra barn til voksen? Hva ser jeg, av det som skjer rundt meg? Hva går meg hus forbi? Hva vet jeg? Hva vet jeg ikke? Hvorfor gjør jeg som jeg gjør? Hvilke valg har jeg tatt?

Knausgård inspirerer til selvrefleksjon, helt fritt for engler,  lykkefontener og selvopptatt new age-filosofi. Slik kan han være spennende å lese  for alle som er på vei ett eller annet sted. For ingen vil vel påstå at de er framme? Selv gleder jeg meg veldig til uke 8. Da kommer 4′ern.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tegning: Randi Matland

Hva drømmer du om? En reise til New York? Et intellektuelt utfordrende møte med et fyrtårn av et menneske som vekker deg opp fra din dagligdagse dvale? Eller kanskje om
drømmekroppen?

Ville du vært lykkeligere om du så ut om Barbie, Madonna eller Vendela Kirsebom? Sistnevnte bor, som jeg, på Nesodden, og forleden morgen delte vi en treseter på Nesoddbåten. Hun, ytterst til høyre, skinnende som en liten stjerne, så vever, vakker og kvinnelig, alle menns våte drøm. Jeg, ytterst til venstre, med elektrisk manke, gråstenk i håret og gråfarge i trynet. Et rått parti.

Hun smiler til meg i de vakreste diamantannonser, noen får åpenbart veldig dyre gaver av partnerne sine, og ja, hun kler de smykkene, det må jeg innrømme, jeg som ikke liker diamanter engang, og som alltid har sagt at ingen ytre ting kan gjøre en kvinne attraktiv. Men når hun sitter der ved min side og stråler, tenker jeg at alt egentlig er perfekt ved henne, og kanskje jeg burde vært litt mer som henne. Hun er tross alt ikke så mye yngre enn meg, det bare ser sånn ut. Så om jeg kunne se ut som henne, ville jeg nok vært en god del lykkeligere.

Eller? Trist å erkjenne at det blotte nærværet til den skjønne får meg til å vakle så skammelig, til for noen øyeblikk å glemme hva som betyr noe, hva som er ekte, hva som er begjærlig, sjarmerende og attraktivt. Ja, for det er jo ikke drømmekroppen, men den iboende kraften i et menneske som avgjør om du trekkes til ham eller henne.

Vendela har kropp og sikkert også kraft, hva vet jeg, jeg ville vel vært en stein om jeg ikke lot meg beta, men dette skulle ikke handle om henne, men om ønsket om drømmekroppen.

Den kan man ikke ønske seg i gave til jul, men derimot til nyttår. Selv om den nesten er umulig å oppnå, er den en levende drøm for så mange, glimtvis altså også for voksne kvinner som meg selv.
Vi påvirkes av samtiden vi lever i, enten vi vil eller ikke. Kroppen er blitt sjelens utstillingsvindu. Presset for å se bra ut er sterkt, og ser ut til å øke. Nå som vi nærmer oss nyttår og årets vendepunkt, drømmer mange om å bli sylslanke, muskuløse, og faste i fisken. Men – og dette er tross alt et sunnhetstegn – så viser forskning at et ønske om bedre helse gir mye sterkere motivasjon til å endre livsstil, enn drømmen om et bedret utseende.

Så om du skal avlegge et nyttårsløfte om å gå ned i vekt snart, bør du finne noen gode grunner som kan motivere deg først. Å se pen ut er aldri nok

(Dette blogginnlegget står også på trykk i VG søndag 27.12.09)

Denne damen beundrer jeg. Mai-Britt Pedersen la om livsstilen og bestemte seg for at hun skulle bli så sprek at huns skulle gå til toppen av Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro. To år senere, i en alder av 56 år, stod hun på toppen. Siden har hun besteget mange andre høye fjell.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Første søndag i advent, og mange følelser i sving.

Først til videoen over, Blå Salme, en utrolig vakker vise skrevet av Erik Bye, og tonesatt av Henning Sommerro. Selv er jeg veldig glad i Bjarne Brøndbos versjon (i albumet “Salmer på ville veier”), men den fant jeg ikke på Youtube, men Hilde Heltberg gjør den vakkert, hun også.
Jeg har lyttet til denne i ettermiddag mens jeg har funnet frem adventsstaken og julestjernen.
Her er et utdrag fra teksen:

Jeg synger meg en blå, blå salme
Og takker for all grøde som ble min.
For lyse døgn, for barneskritt på tunet.
Og dine gode kjærtegn mot mitt kinn.
Men og for våkenetter
Som aldri unte ro
men ga min dag et dunkelt drag
jeg aldri helt forstod
Nå synger jeg min salme.

Fin vise, uavhengig av tro. Selv tror jeg ikke, hverken på guder eller engler, men kan fornemme en storhet i alle ting, jeg som de fleste andre. I kjærlighet til partner og barn, i naturen, i havet, himmelen og stjernene, og selvsagt i mennesket selv. Uansett en rørende tekst, som jeg synes passer best i desember. Heia Erik Bye!

Jeg har ikke lenger små barn, så jeg har ikke vært på julegrantenning i dag, som var den store begivenheten da sønnen min var liten. Jeg husker spesielt et år, jeg tror sønnen min må ha vært fire eller fem. Sneen dalte så stille og fredelig ned fra himmelen, og la seg som et tykt lag på bakken. Store og små gikk rundt juletreet ute på gårdsplassen og sang, et lite hornorkester bestående av foreldre med fortid i korps ompet i bakgrunnen, og så kom nissen kjørende inn på plassen med hest og slede og delte ut godteposer til ungene. Sønnen min, og alle vi andre også, ble så glade og høytidsstemte. Det var så ekte, enkelt og vakkert. Tusen takk til kulturgruppa i Fjellstrand grendehus som år etter år lager slike hyggelige minner.

I dag er det hverken snø eller kaldt. Jeg var i skogen med hunden min i formiddag, og fant knopper på trærne, og gule blomster i full blomst. Utenfor min egen inngangsdør står en enslig, lys lilla stemorsblomst og lyser opp i den mørke jorda. 

For et par uker siden intervjuet jeg et Vektklubbmedlem i forbindelse med en artikkel om julemat. Hun sa noe veldig fint. Hun elsker julen, og en av grunnene til det, er at hun synes folk er snillere da enn ellers i året. Folk er litt mer tilbakelente, har større toleranse for andre, og er i bedre humør, mente hun. Det synes jeg er en god observasjon. Vi blir tutet ørene fulle av hvor stressende juletiden er, hvor mye den krever av oss, hvor kommersiell den er blitt, osv. osv. Men dette er ikke hele sannheten, i alle fall ikke for alle. For juletiden gir oss også tid for refleksjon, tid for omtanke og omsorg, og dessuten mye hygge og moro.

Så bare til en liten ting som, i likhet med salmen over, er blå: Kan ikke noen starte en aksjon mot blå julelys? De er å se stadig flere steder, f eks på Aker brygge og i mange andre julegater rundt omkring. Blåhvite julelys er iskalde, ukoselige, ulekre, vonde å se på, stygge, rett og slett helt ut. Ja til gule julelys – se bare hvor vakkert det er blitt på Rådhusplassen med tusenvis av små, gule julelys rundt julemarkedet.

PS: Fant en gruppe på Facebook for alle som hater blå julelys – riktignok er den dansk, men blå julelys er jo like stygt alle steder, her finner du den, om du vil bli med. Den trenger flere medlemmer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Les artikkelen i Science her.
Du kan lese hele studien i Archives of Internal Medicine, Nov.9 her.

To mennesker kan spise nøyaktig den samme mengden fett – og bevege seg like mye – likevel vil bare den ene legge på seg og bli tykk. Hvordan kan dette skje?

Genforskning gir oss ny viten i kampen mot fedme. Foto: Scanpix

Eller: To personer kan følge samme vektreduksjonsopplegg, og gjøre nøyaktig de samme tingene. Likevel vil den ene kunne lykkes mye bedre enn den andre. Hva er årsaken?

Forskere ved det annerkjente Tufts University i USA har nå funnet en mulig forklaring: Svaret avhenger av genene dine. Om du har en spesiell genkombinasjon, vil du legge på deg i større grad enn andre når du spiser mettet fett. Mettet fett – også kalt det usunne fettet – er dyrefett som først og fremst finnes i kjøtt, ost, melk og andre meieriprodukter – matvarer som de fleste i vår del av verden er glade i, og spiser mye av.

Nyheten går nå verden over på ulike nettsteder.

Forskerne skriver at det, så vidt de vet, er aller første gang i historien at man har klart å identifisere – og reprodusere – en sammenheng mellom gener, kosthold og fedme i tre ulike befolkningsgrupper som er fulgt over mange år. Fram til nå har det forekommet at forskere har påvist slike sammenhenger, men man har aldri tidligere lyktes med å reprodusere resultatene, altså å få samme resultat igjen og igjen, i flere befolkningsgrupper.
I framtida er det trolig at personer med sykelig overvekt vil bli gentestet før de settes på et slankeopplegg, slik at legen kan ta hensyn til hvordan genene påvirkes av ulike dietter, skriver forskerne. Dessverre er de ikke mer spesifikke enn som så. Mye forskning gjenstår før dette blir en realitet, men dette er jo kjempespennende nyheter for alle som jobber for å finne smartere og mer virkningsfulle vektreduksjonsopplegg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ifølge Dagbladet i dag har Helsedirektoratet bestemt at helsestasjoner og skolehelsetjenesten fra neste høst vil få nye retningslinjer om veiing av skolebarn og ungdom. Ifølge divisjonsdirektør Knut-Inge Klepp i direktoratet, finnes det måter å veie de unge på som ikke er stigmatiserende. I Redaksjon En på NRK TV i kveld sa Klepp at de unge skal veies med ryggen mot vekten, slik at de ikke kan se selv hvor mye de veier (men gjett om de fleste vil spørre). Dette for å forhindre at vekten blir et tema i skolegården.
På NRK debatterte Klepp med Jørgen Foss, skuespiller blant annet kjent fra filmen Pitbullterje. Han er selv overvektig, og var det også som barn.  Han synes det er en veldig dårlig idé å gjeninnføre skoleveiing, den vekker bare vonde minner hos ham.
Det er lett å ha sympati for Jørgens argumenter. Å gå på vekten i skoletiden må være forbundet med negative følelser for en overvektig elev.  Man kan jo tenke seg hva slags kommentarer veiingen vil føre til fra medelevene.

Ifølge Helsedirektoratet skal veiingen skal være frivillig. Da vil jeg tro at mange av de overvektige barna og ungdommene vil takke nei. Og hva vil da være hensikten? Hvordan skal  man vite om man har et representativt utvalg i hver årsklasse – dersom de fleste største takker nei? Hvor verdifulle blir tallene da?

Helsemyndighetene har et selvsagt behov for å kunne dokumentere vektendringer i befolkningen, ettersom overvekt hos barn og unge kan få store helsemessige og psykososiale konsekvenser. Er det for eksempel vektforskjeller fra landsdel til landsdel, fra by til land, mellom befolkningsgrupper, eller mellom kjønn? Veier barna til foreldre med lav utdanning og lav inntekt mer enn barna til foreldre med høy utdanning? Og så videre. For å bekjempe og forebygge overvekt blant barn og unge, er kunnskap viktig, og om man ikke vet om barnas og ungdommens vekt øker, hvor den øker mest, hvor forskjellene er størst, osv., er det vanskeligere å sette inn konkrete tiltak som faktisk hjelper. Og det er viktig å forebygge, og å hjelpe.

Jeg vet ikke hvordan Helsedirektoratet har tenkt å gjennomføre selve veiingen. Min sønn gikk ut av grunnskolen i våres, men jeg kan ikke erindre at han har vært på noen som helst slags lege- eller helsesøsterkontroll i løpet av disse årene etter fireårskontrollen på helsestasjonen. Jeg vet at det er helsesøster på skolene, men bare av og til. Jeg tror ikke barna og ungdomsskoleelevene blir kalt inn til helsesøster rutinemessig. Så hvor skal veiingen foregå?

Personlig mener jeg at det beste må være at vektregistreringen foregår ved rutinekontroller hos barnets fastlege, utenom skoletiden. Da blir veiingen et anliggende mellom foreldre, legen og den unge. Om vekten er for høy, kan legen samtidig gi råd om forebygging av videre overvekt, og eventuelt henvise til videre hjelpetiltak. Da kan man også unngå at veiedagen blir et mareritt for den unge.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I helt spesielle tilfeller, om det f eks er fare for barnets liv, kan det være riktig at foreldre fratas omsorgen for fete barn. Men alt annet bør prøves først.

For et par uker siden mistet et skotsk ektepar foreldreretten til to av sine seks barn. De to barna er sterkt overvektige, og foreldrene unnlot å følge de anbefalingene om kosthold og mosjon som de fikk fra sosialmyndighetene, skriver Time Magazine.

Ifølge Time diskuterer nå en rekke land og amerikanske delstater muligheten for å frata foreldre med fete barn omsorgen for sine barn.
Å være et tykt barn, eller en tykk tenåring, kan være et rent helvete. Du blir ertet, snakket om og diskreditert, og du skal ha rimelig tykk hud og trygge familieforhold for å komme helskinnet gjennom oppveksten.

I 2002 lagde jeg en artikkelserie  i VG om barnefedme. I den forbindelse intervjuet jeg blant annet NRKs Andreas Diesen. Han fortalte om en barndom preget av erting. Navnet hans var lett å rime på: “Tjukke Diesen faller på isen ligner på grisen!”
Selv var han et barn som flere ganger i uka fikk penger av foreldrene for å kjøpe pølser, boller og brus. Han ble fritatt fra gymmen på skolen, og satt og spiste mens de andre gymmet.

Ingen vil vel i fullt alvor mene at Diesens skuespillerforeldre burde ha mistet omsorgen for ham fordi han var tykk. Om de sviktet i forhold til kostholdet, ga de ham andre verdier som er viktige for livskvaliteten.
Fedme er et utrolig sårt tema. Ingen drømmer om å være diger. Stor overvekt er tvert om bare forbundet med smerte, forakt og ubehag. Folk gjør hva som helst for å bli tynnere.

Overlege og fedmeekspert Stephan Rössner ved Karolinska Institutet i Stockholm spilte “fedmeteater” under Forskningsdagene i Oslo i høst. I den tankevekkende forestillingen fortalte han om pasienter som var villige til å kappe av seg armen, om det bare kunne gjøre dem tynnere.

Å hindre at tykke barn blir tykkere bør være førsteprioritet hos alle foreldre, men også av samfunnet for øvrig. Å legge hele skylden for barnets overvekt på foreldrene, er en altfor enkel løsning.

Hva med skolene som serverer sjokolademelk og tjener penger på brusautomater? Hva med storkioskene som selger grotesk overdimensjonerte boller, kaker, pølser og kopper med brus? Hva med matprodusentene, som lager reklamefilmer som får deg til å tro at lykken ligger i en sjokolade? Hva med kommunene, som ikke prioriterer sykkelstier og gangveier?

Hva med helsesøstre landet rundt, som ikke tør å snakke med foreldre om sunt kosthold, fordi de er mer redd for spiseforstyrrelser enn fedme, enda de vet at spiseforstyrrelser er et mikroskopisk problem i forhold? Og hva med alt hysteriet som hindrer voksne å snakke med barn om fedme og matbegrensninger, fordi de tror det kan skape spiseforstyrrelser?

Ingen ting blir bedre eller lettere om vi begynner å legge all skyld over på det enkelte individ, eller den enkelte forelder.

Dette blogg-innlegget står også på trykk i VG søndag 1.november.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvorfor sover overvektige unge mindre i helgene enn andre? Forskerne tror at det kan ha sammenheng med at de overvektige unge også bruker mer tid på TV- og dataspill.

Gladnyhet til alle foreldre som fortviler fordi de unge sover til langt på dag i helgene: Mye søvn i helger og ferier ser ut til å være bra for å hindre utvikling av overvekt hos unge, ifølge en studie gjort ved Chinese University of Hong Kong, publisert i tidsskriftet Pediatrics.

I studien ble søvnvanene til over fem tusen skolebarn i Hong Kong med snittalder på ni år fulgt i tolv måneder.
I snitt sov barna 9 timer og 18 min. til hverdags, 10 timer og 20 min. i feriene, og 10 timer og 7 min i helgene. Studien viste at barn som sov mindre enn åtte timer pr. natt på hverdager, og ikke kompenserte med mer søvn i helger og ferier, hadde en betydelig høyere BMI enn barn som sov ut i helgene, og enn samtlige av de andre søvn-kategoriene.
Forskerne understreker at nye studier er nødvendige for å klarlegge både fordeler og risiko knyttet til “disse stadig mer vanlige sovemønstrene blant barn og ungdom”, skriver de.

Moderne mennesker sover i snitt en til to timer mindre pr. natt nå enn for bare noen få tiår siden, ifølge søvnforskere. 

“Det er mye bevis som binder for lite søvn til høy BMI. Det som er unikt med denne studien, er at den for første gang viser at å ta igjen søvn i helgene kan bidra til å unngå vektøkning”, uttalte assisterende medisinsk professor Kristen Knutson ved University of Chicago til nettavisen ajc.com (The Atlanta Journal-Constitution).

- Lite søvn gir trolig mindre metthetsfølelelse, og en økning i mengden av ”sult-hormonene” ghrelin og leptin i kroppen, sier professor i psykiatri Mary A. Carskadon til ajc.com.

Ifølge søvneksperter, bør barn og ungdom sove mellom 9,5 og 10 timer i døgnet, små barn enda lenger.

For oss som ikke har unge morgenfugler i huset, så er denne nyheten faktisk til å bli litt glad av.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Slik så gryta ut ved start. Vi lot den stå og småkoke en halvtime.

Har laget rognebærgelé for første gang i mitt liv i kveld, sammen med min venninne Anita. Det var gøy! Anita hadde gjort forberedelsene, det vil si plukket bær, og lagt dem i fryseren. Vi begynte med å rense bærene, og klippe av grener, døde bær, osv. Vi brukte fire kilo bær, fire store epler, to liter sukker,  to poser med stivelse, og 13 dl vann. Det ble tolv fine glass med gelé! Nå er vi veldig spente på hvordan den smaker. Akkurat nå står glassene på hodet, slik skal de stå til de blir kalde.

Selv planlegger jeg å spise rognebærgeleen på julaften. Da skal vi også ha selvplukkede kantareller, og bringebær fra hagen. Og reinsdyr, men det dyret har jeg ikke noen nærhet til.

På slutten av syttitallet reiste jeg til USA, og noe av det som imponerte meg mest, var det kjempestore utvalget av mat. Nå tenker jeg ikke på tyve hyllemeter med ulike brusdrikker, men på alle de fantastiske grønnsakene, fruktene, ostene, sjømaten, brødtypene, osv. osv. Og på juicebarene, coffeshops’ene, veggie-restaurantene, kinamat-stedene, og på den utrolig gode burritoen (som vi vel kaller en wrap?) som man fikk kjøpt i The Mission Distrikt, det meksikanske nabolaget i San Francisco.  I dag får man kjøpt alle disse godisene i Oslo, og sikkert også veldig mange andre steder i Norge.

Forleden dag hadde jeg ørret fra Peru til middag. Den lå der hel, i frysedisken, og kostet bare 17 kroner pr. stk. Det er jo egentlig litt sykt – hvor mye fikk fiskeren, egentlig? Og hva blir CO2-regnskapet på den fisken? Hvorfor ligger det ikke norsk ørret i frysedisken i min butikk? Det lurer jeg på.

Det er i alle fall en god følelse å lage noe selv. Selv om det bare er noen glass med syltetøy.

Tolv små glass.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å trene styrke er kjempeviktig, særlig når man skal ned i vekt, og ettersom man blir eldre. Om man som meg synes at det kan være vanskelig å motivere seg til å gjøre styrkeøvelser, så kan man kanskje bli motivert av å tenke på litt av alt det herlige som skjer med kroppen ved jevn styrketrening:

• Fettvevet erstattes av muskelvev. Du får altså lavere fettprosent, og en mer gunstig kroppssammensetning.
• Hvileforbrenningen øker, fordi muskelvev bruker mer energi enn fettvev. Altså vil man kunne spise mer, uten å gå opp i vekt.
• Du blir sterkere. Også ryggen din vil tåle mer, og du kan forebygge benskjørhet.
• Du styrker hjerte- og lunger, ifølge en artikkel i Iform.
• Du blir mer energisk, og får mer styrke til å utføre dagligdagse oppgaver.
• Du kan bli kvitt smerter. Styrketrening styrker leddene, og øker din bevegelighet.

Her i Vektklubb-redaksjonen er Trine Bækkevar (treningsekspert) og Elisabeth Stigum (kundekonsulent, utdannet i helse- og idrettsfag ved Norges idrettshøgskole) i gang med å bygge ut øvelsesbasen vår. Vi ønsker å ha bilder og forklarende tekst av alle mulige slags styrkeøvelser på siten, både de du kan gjøre hjemme uten utstyr, og de du kan gjøre på treningssenter eller hjemme med apparater.

Trine Bækkevar (til venstre) og Elisabeth Stigum jobber med å utvide og systematisere styrkeøvelsesbasen vår.

I dag har vi tre styrketreningsprogrammer for hele kroppen (på tre nivåer) tilgjengelig, pluss mange ulike artikler med øvelser. Nå systematiserer vi alt dette, og supplerer med mange nye øvelser. Vi gleder oss til å få alt på plass. Om du har forslag til øvelser, så husk at du kan skrive med Trine i forumet vårt her.

Noe for de som ikke orker vanlig styrketrening, kanskje? Jeg vet ikke om man skal ta damen alvorlig eller ikke, ifølge hun som postet videoen på YouTube, er det visst ment alvorlig. I alle fall ganske morsomt! PS: Litt kjedelig innledningsvis, men den kommer seg!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende