I helt spesielle tilfeller, om det f eks er fare for barnets liv, kan det være riktig at foreldre fratas omsorgen for fete barn. Men alt annet bør prøves først.
For et par uker siden mistet et skotsk ektepar foreldreretten til to av sine seks barn. De to barna er sterkt overvektige, og foreldrene unnlot å følge de anbefalingene om kosthold og mosjon som de fikk fra sosialmyndighetene, skriver Time Magazine.
Ifølge Time diskuterer nå en rekke land og amerikanske delstater muligheten for å frata foreldre med fete barn omsorgen for sine barn.
Å være et tykt barn, eller en tykk tenåring, kan være et rent helvete. Du blir ertet, snakket om og diskreditert, og du skal ha rimelig tykk hud og trygge familieforhold for å komme helskinnet gjennom oppveksten.
I 2002 lagde jeg en artikkelserie i VG om barnefedme. I den forbindelse intervjuet jeg blant annet NRKs Andreas Diesen. Han fortalte om en barndom preget av erting. Navnet hans var lett å rime på: “Tjukke Diesen faller på isen ligner på grisen!”
Selv var han et barn som flere ganger i uka fikk penger av foreldrene for å kjøpe pølser, boller og brus. Han ble fritatt fra gymmen på skolen, og satt og spiste mens de andre gymmet.
Ingen vil vel i fullt alvor mene at Diesens skuespillerforeldre burde ha mistet omsorgen for ham fordi han var tykk. Om de sviktet i forhold til kostholdet, ga de ham andre verdier som er viktige for livskvaliteten.
Fedme er et utrolig sårt tema. Ingen drømmer om å være diger. Stor overvekt er tvert om bare forbundet med smerte, forakt og ubehag. Folk gjør hva som helst for å bli tynnere.
Overlege og fedmeekspert Stephan Rössner ved Karolinska Institutet i Stockholm spilte “fedmeteater” under Forskningsdagene i Oslo i høst. I den tankevekkende forestillingen fortalte han om pasienter som var villige til å kappe av seg armen, om det bare kunne gjøre dem tynnere.
Å hindre at tykke barn blir tykkere bør være førsteprioritet hos alle foreldre, men også av samfunnet for øvrig. Å legge hele skylden for barnets overvekt på foreldrene, er en altfor enkel løsning.
Hva med skolene som serverer sjokolademelk og tjener penger på brusautomater? Hva med storkioskene som selger grotesk overdimensjonerte boller, kaker, pølser og kopper med brus? Hva med matprodusentene, som lager reklamefilmer som får deg til å tro at lykken ligger i en sjokolade? Hva med kommunene, som ikke prioriterer sykkelstier og gangveier?
Hva med helsesøstre landet rundt, som ikke tør å snakke med foreldre om sunt kosthold, fordi de er mer redd for spiseforstyrrelser enn fedme, enda de vet at spiseforstyrrelser er et mikroskopisk problem i forhold? Og hva med alt hysteriet som hindrer voksne å snakke med barn om fedme og matbegrensninger, fordi de tror det kan skape spiseforstyrrelser?
Ingen ting blir bedre eller lettere om vi begynner å legge all skyld over på det enkelte individ, eller den enkelte forelder.
Dette blogg-innlegget står også på trykk i VG søndag 1.november.
november 1, 2009 at 1:31 pm
Jeg vet ikke helt… Er et veldig vanskelig tema du skriver om egentlig. Jeg vil jo si det at foreldre som forer sine barn med bare usunne ting og som ikke følger råd fra legen når det er faret for barnet liv, ikke virker helt egnet til å være foreldre og burde bli fratatt ansvaret. Men samtidig er det foreldre som prøver å gi sitt barn et sunt kosthold, men barn finner stadig måter å dytte i seg usunne saker! Jeg var selv overvektig som liten, men det var da ikke mammas skyld. Vi spiste jo sunt og hadde et variert kosthold, men mye av mine lommepenger gikk jo til godis! Er det mamma sin feil?
Brus og annet godis som selges på skolen er helt klart en uting og burde bli mer lovregulert, men vi kan faktisk ikke ta alle!
Folk må jo få lov til å ta egne valg, om de ønsker å dytte i seg brus istedet for vann så er det jo opp til hver enkelt også…
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 1, 2009 at 1:51 pm
Hei Nymph. Takk for interessante refleksjoner, spesielt interessant siden du selv har egne erfaringer. Ja, dette temaet er veldig vanskelig, og jeg tror ikke det finnes noen enkle svar som gjelder alle.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 1, 2009 at 1:53 pm
Tror nok ikke grensen går ved “Diesen”-eksempelet du bruker. Men jeg har sett unger i 10-12-årsalderen som ikke kommer seg på en sykkel for eksempel – da er det jo et stort problem.
En annen ting er at barn er foreldrenes ansvar – greit nok å ramse opp alle andre faktorene som reklame osv – men likefullt – barna ER foreldrenes ansvar!
For å være helt ærlig – hvis en rektor fikk henvendelse fra en forelder til et sykelig overvektig barn som har helesproblemer pga brusautomaten tror jeg nok rektoren ville fjernet den.
Når det gjelder andre aktiviteter enn skolen er det jo i mye større grad foreldrene som kan styre – her kommer foreldreneds ansvar inn igjen.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 1, 2009 at 2:01 pm
I utgangspunktet – nei, men i det tilfellet du beskriver – hvor helsemyndigheter har vært inne i bildet, blir det et alvorligere spørsmål.
For det første kan årsaken være “medisinsk” og at enkelte av barna rett og slett har for lav forbrenning. Da er det ikke mye som hjelper ut over medisinsk behandling, men – det lar seg rette på.
Så kommer barnas alder inn i bildet. Det kan være vanskelig å korrigere matvanene til en trassig 14-15-åring. Det kan tenkes at mor og far rett og slett ikke evner å hanskes med sitt avkom? Og da blir foreldres skyld noe mindre, selv om de kanskje burde ha bidratt til riktige matvaner/kosthold i yngre alder.
Men kanskje burde “omsorg” bli en brekkstang for å få hele familien til å delta i obligatorisk undervisning på ernæring, mangelsykdommer og fedme?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 1, 2009 at 2:05 pm
Hei Super, klart at barna er foreldrenes ansvar. Men å regulere maten er veldig vanskelig, man kan jo tenke seg alle de vanskelige situasjonene man kommer opp i. Dessuten må jo alle ha mat (i motsetning til røyk, alkohol og andre ting folk blir avhengige av). Nettopp dette at vi må spise, og at vi fra naturens side ønsker å spise mat vi synes smaker godt, gjør det ekstra vanskelig å legge om kostholdet i en sunn retning.
Min erfaring er at de fleste barn og unge ikke bryr seg særlig om hva som er sunt, men bare om hva de synes smaker godt. Og dessverre er ofte mat de synes smaker godt usunn og fetende mat.
Vel, uansett et veldig vanskelig tema, ettersom vi er omgitt av mat på alle kanter, og mest av den usunne sorten, ser det ut til, dessverre.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 1, 2009 at 2:12 pm
Hei Argus 37, interessant det du skriver om opplæring. Det vi ser i vektklubben vår, er at folk blir overrasket over hva maten egentlig inneholder – at mat man tror er sunn, for eksempel kan være veldig energirik. Det er fullt mulig å bli overvektig på “sunn” mat.
Folk har et utrolig stort informasjonsbehov når det gjelder innholdet i maten, og det er vanskelig å orientere seg i markedet, både på grunn av dårlig lovgivning på dette feltet i Norge (f eks er man bare pålagt å deklarere innholdet pr. 100 gram, men hvem vet f eks hvor mye 100 gram pizza utgjør?), og fordi det eksisterer så mange “retninger” innen kostrådgivningen.
Så om man kunne bli enig om noen felles “sannheter” – f eks det enkle at kroppsvekten er et resultat av mat spist minus mat forbrent, så ville man kunne komme et stykke på vei.
Men nå må jeg stikke en tur i skogen med bikkja, så hvis noen skriver kommentarer, blir de ikke synlige på en stund.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 1, 2009 at 2:28 pm
Jo mindre barna er, jo viktigere er det og jo mer kan korrigeres. Så dette blir jo spørsmål om alder også.
Barn av alkoholikere er jo nok glad i sine foreldre (uten sammenligning forøvrig), og vil kanskje ikke bli fratatt, men et sted går jo grensen, samfunnet bestemmer den grensen.
Når det gjelder overvekt, bør nok grensen bør nok gå ved sykelig fedme. (Hva nå en lege vil definere det til.) Bør det ikke finnes en grense da?
Hva om en foelder ikke gir sitt barn nødvendige medisiner i en (annen) sykdom (feks astma, hjertemedisin, diabetes), og man kan se at barnet lider under det? Jeg vil ikke utenvidere si at sykelig fedme er mer bagatellmessig.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 1, 2009 at 7:22 pm
Min mening er at alle foreldre har ansvar for barnas helse så lenge de har mulighet til å ha kontroll over den. Det er ikke lett å kontrollere hva barnet sitt spiser når alderen har nådd 15-16 og pengene barna tjener ved lov kan forvaltes som barnet selv ønsker. Vi har imidlertid en annen situasjon når barnet er i barneskolealder, og vi ser at visse ikke kan delta i lek og sosialt samvær på lik linje som andre barn fordi de er overvektige av maten som serves i heimen og som de på ingen måte har kontroll over at serveres.
Hva barn i denne alderen spiser beror kun på en ting. Hva foreldrene forer dem med. Det er ingen tilfeldighet at overvektige barn som oftest også har overvektige foreldre – maten de spiser er den samme og derfor blir også barna for tunge. Det nevnes i innlegget om mobbingen fra jevngamle og sinnet mot overvekten. Dette er ikke noe barn skal måtte gå gjennom i sine barneår, ingen fortjener å føle at de ikke er akseptert pga maten vi voksne gir dem.
Når det gjelder lommepenger har foreldre, dersom man går inn for det, mange muligheter til å kontrollere hva disse går til. Øremerk pengene, de skal spares til noe vettugt, eller brukes på aktiviteter. Begrens lommepengene slik at barna ikke kan spise seg fete på dem. Gi barna en “konto” med lommepenger som du har kontroll over og hvor barna må til deg for å hente ut pengene. Jeg synes det blir tynt å påberope seg brusautomater på skolen som et hinder for at barna sine skal spise sunt. Barna i denne alderen kan ikke kjøpe brus dersom mam ikke tillater det, men straks barnet har penger i sekken på skolen er det klart at dette ikke går til selleri. Brusmaskiner er en uting, men vi må kunne kontrollere barna våre med de virkemidler vi har og ikke bare påberope oss at staten skal gjøre det.
Jeg mener at skolehelsetjenesten skal gripe inn og ta en samtale med foreldrene straks man merker at vekten til en elev er på sterk oppadstigende kurve og som dermed går utover skolehverdagen. Her bør foreldrene informeres om helsefarene de utsetter barnet sitt for, de sosiale utfordringene og gis verktøy som hjelper dem å kontrollere og justere kostholdet på en sunn, naturlig og velbalansert måte. (Dette er forøvrig noe foreldre idag med overvektige barn selv kan ta initiativ til, helsestasjoner har mye og viktig kunnskap). Det finnes ingen bedre måte å lære barna om et godt kosthold på en å lære dem å like sunn og spennende mat.
Følger ikke foreldrene disse rådene og barnets overvekt forsetter å utvikle seg synes jeg absolutt at barnevernet skal kobles inn, ikke for å nødvendigvis frata foreldrene omsorgen, men fordi man kan betrakte omstendighetene som en form for barnemishadling. Man gjør barna til outsidere og påfører dem smerter og et selvbilde som de kan slite med resten av livet og dette mener jeg det må tas tak i og klargjøres for foreldrene. Barnevernet har også endel ressurser som de kan bidra med for å hjelpe familien på rett vei- hjemmebesøk, samtaler og veiledning. (Vi har selv koblet inn barnevernet i vår familie for å få hjelp med utfordringene rundt å ha et familiemedlem som krever ekstra omsorg og oppmerksomhet. Det er ingen skam – barnevernet er til for å støtte og hjelpe, ikke bare for å ta fra foreldre omsorg).
jeg er enig med dommen fra Skottland. I siste instans så må konklusjonen være at foreldrene ikke er skikket til å ta vare på barnets helse og at barnet da må få en mulighet til å få et sunt og friskt liv et annet sted.
Jeg har jobbet i osloskolen i noen år og har sett for mange barn lide under foreldrenes kosthold. Det er synd og det skjærer i hjertet å se disse barna bli løpt fra, gang på gang, og å se i øynene til disse hvor vondt det gjør.
Ofte er det bare et lite dytt i riktig retning som skal til for å hjelpe disse barna fra et liv i overvekt, vi må bare være tøffe nok til å gi det.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 1, 2009 at 10:24 pm
Til Astrid, tusen takk for et tankevekkende innlegg. Jeg er spesielt enig med deg i at barnevernet representerer en ressurs som kan hjelpe foreldre og foresatte, og også helsestasjonene og fastlegene kan hjelpe. Det er viktig å ta et barns overvekt på alvor, hvis overvekten er stor og øker. Du har rett i at overvekten skaper ikke bare helsemessige problemer, men også følelsesmessige skader og smerte.
Men det er altså hjelp å få, selv om variasjonene nok er store avhengig av hvor man bor i landet. I Oslo finnes et såkalt Stor og sterk-prosjekt ved Ullevål universitetssykehus, der overvektige barn mellom tre og 17 år kan få hjelp. De har gode resultater å vise til, og man kan bli henvist dit av helsesøster eller lege.
http://www.ulleval.no/modules/module_123/proxy.asp?D=2&C=1004&I=13861
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 3, 2009 at 11:19 am
Umiddelbart lukter det brent heks av denne overskriften.
Ved å skille foreldre og barn pga overvekt, må misbruk, mishandling ligge til grunn, der barnets helse ikke ivaretas fysisk, psykisk , sosialt og åndelig.
Er det automatisk et likhetstegn mellom overvekt, og fravær av kjærlighet, intellektuell stimulering, omsorg og glede?
Er det automatisk et likhetstegn mellom en tynn kropp og sunnhet, glede, kjærlighet, sosial stimulering, intellektuell og åndelig utvikling?
Er det det første vi tenker på, å ilegge foreldrene skyld, skam og stigmatisere de som udugelige, late, mishandlere?
Jeg tror det går an å stille spørsmålene annerledes, ved å spørre hva kan vi gjøre for å hjelpe, hva kan vi gjøre for å støtte?
I dag er mange ting rettet mot å stigmatisere, rakke ned på og å se andres feil, dersom de ikke passer inn i bildet av vellykkethet.
Vi går så langt at vi vil ta barn bort fra sine forledre, dersom barn er overvektige.
Vi brenner gjerne hekser fortere i dag enn under hekseprosessene.
Vi vil løse problemer raskt, være produkstive, slippe å se overvektige, slippe ubehag inn på oss, istedenfor
Å SPØRRE : ” HVA KAN JEG GJØRE FOR Å GI DEG STØTTE OG HVA KAN JEG GJØRE FOR Å FORSTÅ DEG OG DITT PROBLEM?”
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 3, 2009 at 11:37 am
Hei Siv, synes du har noen veldig viktige poeng. Overvekt, både hos voksne og barn, kan ha mange og kompliserte årsaker. Heller enn å dømme, er det klokt, som du skriver, å spørre seg selv hva man kan gjøre for å forstå og hjelpe. Men også dette er utrolig vanskelig, for hvordan nærmer du deg en familie med et overvektig barn for å hjelpe og for å forstå?
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 3, 2009 at 11:58 am
Takk for tankevekkende innlegg. Jeg er også helt enig i det meste av det Astrid skriver. Som ernæringsfysiolog selv så har jeg litt erfaring med hvor vanskelig det er å forsøke å endre kostvanene til eldre barn og ungdom. Det er derfor svært viktig at helsestasjonene tar dette problemet på alvor og slår alarm mye tidligere enn de gjør i dag. Mange familier trenger nok også litt hjelp i forhold til grensesetting, og det er lettere å ta tak i disse tingene jo mindre barnet er.
Jeg kjenner godt til prosjektet Stor og Sterkt på Ullevål som du beskriver Nina. De viser til resultater, men de er ikke akurat til å rope hurra over. Det viser seg at det er til dels vanskelig å få en del familier med på gjennomføringen samt at ungdom ikke lar seg engasjere. Jeg er enig i at barnevernet i større grad burde kobles inn i en del av disse familiene. Det er utrolig viktig at foreldre som får muligheten til å bli med på prosjekter som f.eks. Stor og sterk, griper sjansen og forsøker å bidra etter beste evne, noe som desverre ikke alltid er tilfelle. Men kanske viktigst av alt er at hver enkelt kommune her i landet får opp behandligstilbud alla Stor og sterk-prosjektet, slik at alle de som ønsker og trenger det får det helsetilbudet de trenger.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende
november 3, 2009 at 12:02 pm
Ja, hva gjør vi der barn doper seg, sulter seg i hjel av anorksi, spyr så tennene løsner pga. bulemi, trener seg til døde, har angst, redusert selvbilde og selvtillitt pga. at far og mor drikker og misbruker sine barn.
Ja, hva gjør vi der foreldrene gir penger istedenfor omsorg, der barn er alene i fine hjem uten at de ses?
Det er store mørketall. Hva gjør at vi ønsker nettopp å ta vekk overvektige barn fra sine foreldre?
Skal vi ta vekk alle barn fra sine foreldre med de allerede nevnte poblemstillingene over i tillegg til de overvektige?
Hvem skal vi ta først?
Da må vi jo vite hvem skal ta i mot alle disse barna?
Hvordan skal vi som er såkalt vellykkede håndtere dette?
1 av 3 nordmenn vil bli deprimert i løpet av et liv, da har vi igjen 2 av tre som kan ta seg av resten.
Så må vi fortsette å luke bort alle de med så store problemer som er nevnt i tillegg til overvekt, og da lurer på da om vi sitter igjen med ca. 0,5 voksne personer til å ta seg av resten med problemer…….
Hvordan gjør vi det?
Jeg spør som du spør Nina Schmidt:
Hvordan kan vi vise empati, hvordan kan vi vise andre omsorg uten å frata mennesker et verdig liv i respekt, hvordan kan vi hjelpe andre til å elske seg selv?
Hvordan kan vi vise medfølelse, forståelse for andre, og dermed vise at de som er overvektige er mennesker med egen verdi i seg selv.
Vi trenger ikke dømme noen, det er ikke vår jobb, og vi kommer ikke langt med en slik forståelse, hjelpemodell.
Det er ingen ting som tyder på det.
Tips oss hvis denne kommentaren er upassende